Skulle gjerne hørt litt mer om besøket på Midtbø :-)

Det kommer mer fra “Midtbøs bakkar” ved en senere anledning. Det tunet er så stint av historie – at det ikke rekker med plassen i en slik serie som dette. Men den som holder TA får se….

Må innrømme at en ikke skjønte stort av din noe kryptiske overskrift, Ove, men det ordnet seg etterhvert ;-)
Dere blir jo stinne av opplevelser og fortellerstoff etter denne langturen til fots – som vi for lengst har forstått. Og gleder og interessante “funn” og inputs skal en jo dele med seg av – som alle vet.
Når Ranveig etterlyser mer viten fra Midtbø, hvor Halldis Moren Vesaas og Tarjei og barna deres bodde, kan en virkelig henge seg på det ønsket.

Som folkehøyskole-elev ved Mjøsa, Ringsaker folkehøyskole, fikk vi den store gleden og interessante opplevelsen besøk av Halldis den gode; som leste flere av diktene sine for oss og som villig snakket med oss etterpå. Bare det at hun kom inn i klasserommet gjorde inntrykk; hun hadde en stillfarende lunhet og ro over seg og likevel lyste hun opp i værelset, sin litenhet i størrelse til tross. Hun hadde ingen problem med å tiltrekke seg oppmerksomhet og vi lyttet, forsto og var SÅ enige i hennes synspunkter og tankespinn. Hun ville kunne påvirke selv den usleste groveste personlighet til dannelse, tenkte vi. Hun lyste av innlevelse, medfølelse med mennesker og dyr som led og av solidaritet med det lille mennesket, de undertrykte folkegrupper og de svakeste i vårt eget samfunn. – Og hun gjorde et uslettelig inntrykk på oss; gutter som jenter, rektorpar som lærere. Merkelig at en kan være så varm, rolig og inderlig og likevel framstå som kvikk og med humor og glimt i øyet, tenkte vi og pratet om henne lenge etter hun hadde sagt farvel og takket for seg og noen hyggelige timer. Det var jo VI som hadde all grunn til å takke!

Senere fikk vi besøk av Tarjei Vesaas som leste for hele elevkobbelet, rektorparet og lærere i peisestua en vinterkveld med fyr på peisen. Stua var i andre etasje og utenfor en solid mengde snø. Tarjei leste fra en av bøkene sine, og det er skammelig å ikke være 100% sikker på fra hvilken nå. – Alle satt lutter øre, bortsett fra en Oslogutt som syntes det ble for mye landsmål: Han gikk til et av vinduene uten å spørre og uten forvarsel, åpnet det – og hoppet ut – og rett ned i en halvannen meters snøhaug. Dette opptrinnet vakte forundring – og latter fra samtlige – også fra forfatteren og høytleseren vår – da han forsto hva som hadde utspilt seg. Noen løp bort til vinduet for å se til villmannen som forøvrig stort sett gikk i blazer og skjorte og aldri Olabukser. (Et lite passende antrekk for den sporten han plutselig hadde kastet seg ut i – bokstavelig talt.) Han greide seg uten skade eller forfrysninger og kom seg inn, men ikke tilbake til oss. (Det kan være denne avbrytelsen av opplesningen som har forårsaket at jeg har glemt boktittelen ;-)

Nå har du altså press på deg, Ove; om å berette om plassen til Halldis og Tarjei og deres liv der – når du får tid og anledning.
Da kan sikkert flere bidra med mer om hva de kjenner til og har av opplevelser knyttet til disse to godlynte kloke menneskene som mange av oss har truffet, lyttet til og sett opp til ;-)

Jeg har lest masse om Midtbø og Vesaas’ene, men det var akkurat programmet på Midtbø for denne pilegrimsturen jeg var litt interessert i. Men en artikkel om Midtbø vil selvsagt være interessant uansett.

Heldige deg, Nora, som har opplevd både Halldis og Tarjei “live”!

Ranveig – det var egentlig ikke noe annet program enn å besøke Midtbø denne gangen. Noen ganger har Olav Vesaas vært der og fortalt, men han var ikke der søndag. Men selv om ingen var der – gjør det inntrykk å gå i nettopp disse bakkene…

Jeg har selv kjørt ens ærend bare for nettopp å rusle i bakkene nede ved Midtbø (selv om det ikke var noen mennesker der) der disse to fantastiske dikterne hadde sitt hjem, og for å se gravstedene deres ved Vinje kyrkje, så jeg skjønner godt at det ikke behøves noe “program”….

Til hvor, mente du Monika? Jeg er en ganske flittig pilegrim, jeg :-) men med bil, og det er nok ikke like sunt.

Fra Seljord til Røldal .. Jeg mener at dere forventer for mye av historier og slikt,på en så krevende tur. Og da tenker jeg at en slik tur bør oppleves. Godt ment fra min side ;-) Og ikke fra bil,selvsagt.

Jeg forventer ingenting, men ønsker bare å vise interesse for Ove M’s flotte tur. Jeg synes de referater vi får fra ham er fantastiske!

Ja,og det er det mange av oss som gjør,og synes. Men,jeg mener at det går an å vente med alle spørsmål og historie etter endt tur ,og ved en til to uker etter hjemkomst.

Godt ment fra min side ;-)

Ja, går det an å oppfatte det annerledes? Om noen skulle få assosiasjoner til smålig jantementalitet, er de nok helt på villstrå :-)

Så er det opp til hver og en,men jeg holder meg til Pilgrimsvegen.

Og jeg vet du er kunnskapsrik og en av de lærde, på bøker…Ranveig. Mens jeg er en å sammenligne med mannen i filmen Slumdog Millionaire. Om du har sett filmen,da,så kan du kanskje forstå mine fattige små påfunn ;-)

Jeg forstår ikke noe av dette, men det går bra. Ha en god natt!

God natt !

TA er avisa som nettopp kan finne på det som så mange ønsker seg fra sitt fylke;
fortelle om mellommenneskelige opplevelser på en lun måte og om fine naturopplevelser fra et mangslungent og variert “rike” – noe som blir feriesjela og avkoblingen fra bylarm og ståk. Oves fortellervilje og evne fra sine ville og mindre ville turer rundt i Telemark hører hjemme i TA – og alle som leser blir jo liksom med på turen.

Som boende i by og med mye virak av trafikk og bråk og arrangementer over en lav sko, altså fra utagerende menneskelig aktivitet, setter en enormt pris på at vi fortsatt i dette landet kan søke frisk luft gjennom naturens egne sunne lunger, stillhet og gode dufter, treffe likesinnede og til og med være heldige å se noen av skogens og fjellets dyr. De fleste gjør som Ove; det eneste rette: Har med seg kamera og griper til det rett som det er ;-)

Går du i natur og er – eller føler deg unna “sivilisasjonen” er det naturlig og samtidig gjøre en reise i sitt eget sinn, finne seg selv igjen; det er rekreasjon og helse i hvert åndedrag. Og vi vet det jo godt alle sammen:
Pilegrimsvandrerne blir skikkelig slitne, sunt slitne, men kjenner seg SÅ fornøyde og glade lell.
Og så har de jo fått et sprekere hjerte og erfart liv fra muskler de ikke ante de hadde engang ;-)

Veldig godt skrevet,Nora ;-)