Det krever litt selvdisiplin å overbevise seg om det. Men november, måneden som tikket i gang i natt, kan være vakker. På sitt lett melankolske vis. Jeg merker i alle fall at jeg får over meg tanker i den retningen.
Jeg tror det er sant, det de siser, at årene ruller fortere, til flere lys du har fått på bursdagskaken. Man har ikke ført kjent på, og omfavnet, den sterkt livsbejaende følelsen av vår og snøfrie gater, så skuer man etter den første snøen som legger seg. Ikke fordi man absolutt vil ha snø – men, det går så fort – det kommer så fort. Tiden har det travelt og kommer oss i møte.
En måte å kanskje senke farten og jaget, litt er forresten ord. Ord som finner hvile i sinnet. Jeg har sansen for Olav Flatastøyl – som bodde alene – under enkle kår – men som lot ordene finne rom i seg selv. Og hadde evnen til å foredle dem og gi videre. Som i samlingen, Orm i urd – som kom ut i 1979, som blant annet har et dikt, «Tidleg kveld» – som ble svært så aktuelt fra denne «vintertidshelga», nå når vi er inne i perioden der kvelden kommer deg i møte før du har blitt skikkelig kjent med dagen. Flatastøyl skriver:

So blå ein himmel – so djup ei stille,
So stor ein fred.
So lette skyer so blidt eit solskin
På stein og tre

So mjukne liner so skire fargar
På fjerre fjell.
So mange minne so tenkte tankar
Går att i kveld

So stivne lende so storkna strender
So stum ei tid.
So farne dagar so tapte timar,
So stridd ein strid.

So sval ei kvile so skume skuggar,
Ved berg og brett.
So sel ei visse so stur ein tanke,
Snart er her natt.

Og i tillegg, får jeg lyst å hente fram Aslaug Vaa. Født i Rauland som Olav Flatastøyl, men etter hvert bosett i Kviteseid, før Oslo tok henne. Denne fremragende dronningen av en dikter:

Punktet

Gråstein i solvarme
levande feste
i kvila du gjev
til eit du og eit eg og til dei—
Kvila—der ein er stad
der ein er
no rørslun er feste med syl-fine pilir
bunta og bent
til eit du og eit eg og eit alle
Kom bylgja og rørde ved kvila
kom vinden og svinga på pilin
og den losna og løyste seg ut
til eit eg var eit du og dei alle—

Vi kan jo snu på kalenderen til vi får krampe. November er her uansett. Fra i dag. Og – er vi heldige så blir det som med så mye annet: Å gjøre det beste av det.
Ofte er det jo slik at været virker verre før en går ut og november virker mer skremmende, sett fra oktober.
Så nyt dine 30 novemberdager også.
Det er livet som leves og uten mørket hadde ikke lyset vært så strålende.