7670 dager

Jeg satt og tenkte på det.
I dag er det 21 år siden jeg kom til Telemark.
21 år er selvfølgelig ikke lang tid i det store perspektivet, men i mitt liv er det 42 prosent av det hele.
18 kommuner er det. 18 fabelaktige steder. Og jeg har hatt suverene opplevelse i samtlige 18, så jeg tok en liten sveip og prøvde å huske noen av de fineste stundene.

Vinje
Her har jeg opplevd mye. I Rauland, i Åmot, i Edland. Det største var kanskje den gangen jeg var med på den fantastiske Pilegrimsruten fra Seljord til Røldal. Dag sju gikk vi fra Vågslid til Ulevå. Krevende etappe. Vi var svært høyt til fjells. Det regnet trollkjerringer og rådmenn, og kjentmannen vår kjente seg ikke igjen. Stiene var blitt til strie bekker, bekkene var elver og alt var myr. (bildet) Og vi gikk oss litt vill. Men stort sett gikk vi riktig og etter åtte-ti timer med frisk gange kom vi fram til målet. Alt var vått. Absolutt alt. Men humøret var fantastisk. Ikke minst takket være verdens beste diakon, Eilev Erikstein. Og alle hadde hatt en opplevelse sammen som vi aldri glemmer.

Tinn
Jeg har dyp respekt for Rjukans ubøyelige motstandskraft. For evnen til å stå imot. På min 30-årsdag, i oktober 1994, holdt jeg kurs for Rjukan Arbeiderblad. Det var vått, det var mørkt, men folkene i RA ga alt for avisa. Og da jeg ble invitert tilbake til et jubileum noen år senere, så måtte jeg beklage en gammel historie fra 1980-tallet der TA hadde behandlet RA dårlig. Det hele ble gjort som en munter bemerkning der jeg vel holdt takk-for-maten-tale, men ble førstesideoppslag i RA mandagen etterpå.

Hjartdal
Det er mye jeg kunne nevnt, men en lunsj hos Buen-familien i Tuddal med vafler i verdensklassen, og geitost fra himmelen, var stort. Lunsjen var knyttet til et samarbeidsprosjekt mellom TA og Knut. Og TA fikk lov å gi ut en samling av Knuts beste i samarbeid med kongen av tradisjonskunst i Norge. Det var en stor ære for oss og CD-samlingen ble en manifestasjon over noe av alt Knut Buen har gjort for norsk tradisjonskultur.

Notodden
Jeg var vel på 10 bluesfestivaler på rad. Før jeg møtte blues-veggen. Jeg husker blues-lunsjene med kollega Kibo og frue på Heddalsvannet. I alle fall begynnelsen av dem. Eller de fantastiske bluesreportasjene der Tore Hvål klarte å trekke Mississippi inn i Notodden. Men jeg har også hatt store opplevelser, mange år, der jeg fikk være med på å undervise borgerlige konfirmanter. Fantastisk livlige og dirrende hormonelle ungdommer som det faktisk var mulig å få til å holde seg i ro, når de bare fant interesse i det vi snakket om.

Sauherad
En herlig kommune. Driftige, dyktige, effektive mennesker som prøver, og klarer, å leve av jorden og frukten. Om lag 50 årsverk i Sauherad produserer nesten 25 prosent av eplene i Norge. Likevel var en nydelig vårettermiddag på Lindheim mikrobryggeri en av de hyggeligste opplevelsene jeg har hatt i Telemark. Badstugjengen, pluss noen tørste karer til, skapte ramme rundt øl-smaking og fellesskap hos den tradisjonsrike Lindheim-familien.

Siljan
En mørk høstaften for noen år siden fikk jeg holde foredrag for historielaget ved Gorningen. Og de delte med meg fra opplegget «Fra sluring til biff» om streiken for over 100 år siden blant skogsarbeiderne. Der hadde de også utstilling som viste fram slitarne, karene og kvinnene som i dyp fattigdom kjempet på blanke never i skogen, for å gi barn og barnebarn et bedre liv enn de selv hadde. Kvelden ble en opplevelse, der jeg virkelig kjente på styrken i Siljan-folkets respekt for de som gikk foran.

Seljord
Nesten ingen i Norge har klart å holde i gang varemesser som tidligere florerte i hver avkrok. Men i Seljord blir det bare større og bedre. 50-60-70.000 mennesker kommer. Så da får man vel også akseptere at de virile oksene som skal ha seg en liten salig lykkestund, er en attraksjon for tusener. Så sto jeg der da, og så på et skilt der det sto at neste tømming var klokken 16.15. Hadde jeg ikke vært gategutt fra Bergen hadde jeg rødmet.


En spesiell kveld på Sandvin kulturhus fikk jeg lov, på noe som er fast årlig tradisjon betalt av Bø sparebank, å snakke til flere hundre festkledde og feststemte mennesker, som egentlig var kommet for å danse og kose seg. Likevel maktet de, i det som enten var vanlig høflighet i Midt-Telemark eller muligens oppriktig interesse, å høre på det en kjuagutt hadde på hjertet. Nydelig folk i Bø den kvelden, nydelig tradisjon som jeg tror banken har drevet med svært lenge for alle kundene.

Nome
Jeg har vært utallige ganger i Lunde og nesten like mange ganger i Ulefoss. Organisasjonslivet er særdeles aktivt der. Så sent som i forrige uke hadde jeg en sterk kveld på verdensdagen for psykisk helse. Opplevelser med Alf Haugland henger høyt. Et av mine beste minner herfra er kanskje fra Flåvann i sommer, i privat sammenheng, der en god kamerat har hytte helt i vannkanten. Å kunne sitte på bryggen, spise nydelig lunsj og kaste seg rett ut i forfriskende bølger i dette fabelaktige vannet, var storslagent. Og forteller meg mye om alle, de utallige, lett bortgjemte perlene i Telemark. Alle har «sitt» sted.

Skien
har vært hjembyen min i 21 år. En fantastisk småby som står litt på tærne for å være litt større enn den er. Skien har vist meg småbylivets kvaliteter. Man får alt som i større byer, men slipper storbyproblemene. Og Vestmarka med turen fra Dalsbygda-Tvittingane-Langtjern, Langelandskollen-Ulvskollen-Ulvsvann-Bjørnestilla-Grunntjern-Tvittingane og tilbake til start er et eventyr som jeg sikkert har opplevd 100 ganger. Som på 1. april for noen år siden da jeg inviterte leserne med på turen. Det kom over 50 mennesker og jeg hadde med meg omtrent 25 ned igjen, fire-fem timer senere. 50 prosent svinn er vel ikke så ille?

Porsgrunn
Anders Vangen. 17. mai. Scenen i rådhuset. For en som elsker nasjonaldagen ble Anders sine konserter klokken 18.00 et rituell plaster på såret for en bortkommen bergenser. Dette ble etter hvert høydepunktet med hele dagen. Nydelig kunstneriske framførelse. Dirrende fedrelandsfølelse. Fantastiske unge talenter han løftet fram. Og ren medisin for meg som nok kjente et vemod ved ikke å være «hjemme» og feire 17. mai. Jeg savner Anders dypt.

Bamble
Shanty’en er flott. Folkene er flotte. Musikken er stilig. Historien som disse folkene hedrer er majestetisk. Norge hadde ikke vært mye hadde det ikke vært for sjøfolkene. Jeg har opplevd Dylan og Cohen, Willie Nelson og The Band i Langesund, men ingenting slår Langesund mandsangsforening i mitt hode. Hal toppseil my boy, hiv hoy!

Kragerø
Skåtøy. Gamle TA-bu. TA-ansattes hytte. Å være far og ha med seg ungene ut til den lille perlen var fantastisk. Å ligge på en brygge og fiske krabbe sammen med ungene og registrere en stille og naken protest, fra fine Oslo-naboer som mente vi ikke hadde lov å være på den brygga, var morsomt. De forholdsvis unge damene protesterte ved å bade naken. Og det skal de ha, det var en visuell slagkraftig protest. Selvfølgelig var det grovt krenkende og lett støtende for en ungkar på 35 å måtte se de nøgne damene fra Bærum, men rett skal være rett og vi ble på bryggen. Fylkesmannen sa også, etter hvert, at vi var i vår fulle rett. Og damene kledde vel på seg etter noen år, vil jeg tro.

Nissedal
er ikke stedet jeg har vært mest. Men det har blitt noen fine turer likevel. Og jeg har stor sans for kraften i bygdekampen de kjemper. I kommunestyret og utenfor. Energiske Anne-Nora Oma Dahle og Kari-Anne Nordbø i Sp. Man skal stå tidlig opp om morgenen for å slå dem i en diskusjon. Eller ordføreren, Aps Halvor Homme med sin Gulset-Nissedal-dialekt. Samt stødige Øyvind Tveit i KrF og ikke minst fargeklatten Frank Lien i Frp. Jeg har aldri vært på et kommunestyremøte i Nissedal, men det skal jeg klare før jeg møter Elvis.

Fyresdal
1. mai i Fyresdal, der folk samlet seg på skolen til en felles markering for hele bygda har jeg fått lov å oppleve flere ganger. Det er langt til Fyresdal. Det er fryktelig langt til Fyresdal en 1. mai på morgenen. Men ikke lengre enn at det er en sann glede hver gang jeg blir invitert. Og kraften som ligger i samholdet, der de kan krangle så fillene fyker, men alltid er enig om å kjempe for bygda si, er tøft. Også den gangen de klarte å finte ut staten som hadde gjort absurde vedtak om asylmottak, som ikke ville vært bra for verken flyktningene eller kommunen. Styrken i slike politiske grep har jeg respekt for; gjøre det som er rett, selv når man kan utsette seg for urimelige rasismebeskyldninger.

Drangedal
I Drangedal er heimebrent’en så dårlig at folk kvier seg til helgen, var den første vitsen jeg hørte her i fylket. Siden har jeg hørt flere. Jeg liker skogsfolket. Jeg var i Frikirken. Første søndag i advent. De som hadde invitert meg tror jeg var like nervøse som jeg. Hva kunne han der redaktør-fyren komme til å si i bedehuset. Kvelden ble magisk. Vakre julesanger og fantastisk atmosfære. Og da vi kom ut den mørke høstkvelden, hadde snøen, som var regn da vi gikk inn, lagt seg. Hvitt og vakkert var skogsbygda. Og jeg glemmer aldri kvelden der «Det lyser i stille grender» av Jakob Sande, ble virkelig for meg.

Kviteseid
Vært mye i den utrolig vakre bygda som speiler seg i kanalen. Straand og Vrådal. En gang var jeg der for å holde foredrag i hagelaget. Jeg visste ikke nøyaktig hvor mange som var ventet, men var fornøyd med de 10-15 som kom. Men det var under snittet. Problemet var at jeg var blitt utkonkurrert av den ambulerende bingo’en som hadde samling samme kvelden. Er ikke greit når man blir skviset av rå gambling, men vi fikk en alle tiders kveld.

Tokke
En herlig kommune, der turen, himmelturen, fra Dalen til Lardal er noe av det flotteste jeg noensinne har vært med på. Stupbratt, utsikt til paradis, gammel historie, krevende natur og flott turfølge skapte en lørdag i særklasse for noen år siden..

Dessuten er dere ikke kvitt meg ennå. Men takk for laget så langt.
Det har vært et eventyr på 7670 dager.

Vist 346 ganger. Følges av 2 personer.
Annonse

Nye bilder