Velsigna du lys over land

Det er noe med lyset nå tidlig i desember.
For selv om mørket, «trur det har vunnet» som Halvdan Sivertsen synger, så merker man antydninger til dramatikk likevel.
En sol som kjemper og kjemper mot mørke krefter, men ikke har tenkt å gi oss opp helt ennå.
Håper vi.
Symbolikken er tydelig.
For det som kan være tungt og mørkt i livet går noen ganger hånd i hånd med det som er tungt og mørkt i naturen.
Og så hender det at trøsten er rett foran nesetippen.

Selv har jeg spesielt sans for skumringstimen akkurat på denne tiden av året. Selv om man får inntrykk av at den varer nesten hele dagen. Men da jeg forleden kom fra Oslo, etter møter som jeg ikke akkurat kan påstå var av en jublende karakter, og passerte Vindfjelltunet og nærmet meg Siljan sentrum, som jeg ofte gliser litt av at man kaller for sentrum, selv om jeg aldri helt klarer å motstå skogsbygdas sjarm, så opplevde jeg et bilde, som rammet inn akkurat dette for meg.

Bildet, som jeg så i virkeligheten, og fotograferte, sa noe om lys i mørke, om harmoni, ro og en antydning til et etterlengtet glimt av at det skal komme bedre tider.

Trygve Hoffs «Nordnorsk julesalme» blir større og større for meg for hvert år. Ved siden av Alf Prøysens hyllest av Jordmor-Matja og Jakob Sandes velsignede lys i de stille grendene, så har Trygve Hoff klatret opp på seierpallen blant disse «nye» norske julesangene. Den til Trygve er omtrent 30 år, han skrev den midt på 1980-tallet, et par år før han døde så altfor ung i 1987. Han var selv klar over at her hadde han truffet spesielt godt med stemning, med ord, men innlevelse og opplevd virkelighet.

Første verset:
Velsigna du dag over fjordan.
Velsigna du lys over land.
Velsigna de evige ordan
om håp og ei utstrakt hand.
Verg dette lille du gav oss
den dagen du fløtta oss hit.
Så vi kjenne du aldri vil la oss
forkomme i armod og slit

Så er det vel slik det er for oss da. For selv oss i sør er langt i nord. I litt større sammenheng, bare se på globusen, eller google earth, for å være «moderanes» som min gamle svigermor sa, bare se hvor langt nord vi lever. Og det er heller ikke tvil om at vi satte vår lit til høyere makter, som folk og nordboere. Les gjerne den fabelaktige «De usynlige», av Roy Jacobsen som på en usentimental måte forteller mye om det. Men så har det likevel blitt bråk av Trygves Hoffs andre vers:

Vi levde med hua i handa,
men hadde så sterk ei tru.
Og ett har vi visselig sanna:
vi e hardhausa vi som du.
Nu har vi den hardaste ria,
vi slit med å kave oss frem
mot lyset og adventsti’a,
d’e langt sør tel Betlehem.

En eller annen prest, leste jeg for en tid tilbake i avisen Helgeland Arbeiderblad har satt linje fire i vrangstupen: «vi e hardhausa vi som du» og mener den er blasfemisk, at man sammeligner seg med Gud. Da har man skjønt for lite av folket og av skriften, er min mening. At robuste, hardbarka folk nordaførr opphøyer det opphøyde på en slik respektfull måte er det tvert motsatte av blasfemi i min bok, som ikke akkurat er salmeboken, men der står den også, så det kan ikke være så ille.

Guds fred over fjellet og åsen,
la det gro der vi bygge og bor.
Guds fred over dyran på båsen
og ei frossen og karrig jord.
Du ser oss i mørketidslandet.
Du signe med evige ord
husan og fjellet og vannet
og folket som leve her nord
husan og fjellet og vannet
og folket som leve her nord

Så ligger det underliggende både det ene og andre i det tredje verset. Som altså begynte å lyde inne i mitt hode da jeg opplevde den magiske stemningen på veg ned mot Siljan en ettermiddag denne uken. Der huset og mørket og solens stråler dannet et så vakkert skue, at jeg bråbremset, fikk plassert bilen på nærmeste tvilsomme parkeingsplass, og gikk tilbake mellom trafikk og autovern, (på kjente stier må jeg si, er ikke så mange dagene siden jeg trasket der sist,) for å forevige slik at også du skulle få del i det som gjorde så sterkt inntrykk på meg.
Og da er vi på en måte ved mitt anliggende i dag. Dette med å dele. Både dele overflod og velstand. Og litt vanskelige tanker. Eller gode og tunge stemninger, vi «folket som leve her nord».
Det er ikke alltid så lett som det høres ut til.

Vist 151 ganger. Følges av 3 personer.

Kommentarer

Så nådde vi bunnen, igjen går der fremmad
igjen går det oppad mot lys og mot sol.
I tåkegrå netta og regntunge daga
går mørket i mot sin ytterste pol.

Og har vi enn osv..

Til Førnes på Møsstrond kom svartedauen også, til slutt, og det var langt til kirken for de som måtte i jorda. Heldigvis fantes det en hest på Førnes som kunne dra slede og få folk i jorda. Siste turen gikk hesten aleine, og på Falkeriset mista han trugen. Heldigvis høyrde de vrinskinga heilt til Rauland. No ligg hesten i hestedokka utenfor kyrkjegarden i Vinje. Noen burde også fortelle om Urbø i Arabygde. Jeg er fra Vika, men Galar og Førnes og Sundet er da i hjertet mitt likevel. Det samme er Berge.. Takket være Jon vet jeg godt hva det vil si når trugen løsner. Nå er det visst klima for å hente fram eldgammal kunnskap og alle vi som kjente dem personelig. Blir ikke trøbbel med å fylle sidene i TA i 2015. Noen lever enda.

Kommentaren er sendt inn, og det er neppevanskelig å hente fram fyllstoff fra arkivene. Bruk det når det passer hvis det passer.

Annonse

Nye bilder