Forum: Åpent forum

Side tre i TA - torsdag 17. november

Side tre i TA lørdag 10. september 2011

Side tre i TA tirsdag 28. juni

Kart - Pilegrimsruten Seljord-Røldal

Hva er det med Telemark og telemarkinger?

En høyst personlig ytring fra ei utflytta fra dette spesielle fylket. Jeg påstår; freidig og åpenhjertig at:
I Telemark er det et mye større rom for mangfold, variasjon, annerledeshet og solidaritet generelt og ikke i samme grad som i nabofylket Vestfold, et så utbredt snobberi. Folk kan være villige til å bry seg om en som ikke er skapt etter normal-malen. Det er noe i folkesjela fra gammalt av som henger igjen i en del telemarkinger. Og det er noen verdifulle og velsigna gode egenskaper. Selvfølgelig er det alle slag i Telemark også, men noe som er så trivelig er at når du ferdes i bygder og grender, opplever vi ofte at folk hilser på oss på sitt personlige vis. Vi aner ikke hvem de er – og ikke de hvem vi er heller. Unger kan vinke og trauste gubber på tilårskommen moped og avlegs hjelm kan hilse kjekt og naturlig. Og vi hilser igjen. Det er lenge siden vi spurte hverandre: “Hvem i all verden var det?”
Sånt gjør jo turen rundt i fylket enda triveligere. En kan fortsatt fornemme noe uskyldig og jordnært og ekte – at disse har ikke tatt til seg trendene; den egoismen og grådigheten som finnes overalt.
Vi har fortsatt et inntrykk av at mange telemarkinger godtar annerledeshet; de liker å ha originaler og tar vare på dem. Vi har sett eksempler på det.

Vinje, var det vel, som fikk en velfortjent pris for en åpen og fin mottaking av flyktninger og som evnet å gi dem rask tilhørighet til bygda ved bevisst inkludering og gi muligheter for arbeid og deltakelse i fritida i foreninger og organisasjoner og sportslige aktiviteter – om de ønsket.
Hvorfor greier eller vil ikke andre steder det? Det er ingen fordel med sterke blå-fylker – især ikke hvor Frp har stor tilhengerskare: De fremmede skal få merke at de ikke er velkomne, de skal få merke at de er “de andre” og ikke oss – ikke en naturlig del av felleskapet. De koster oss penger.

Derfor blir Vestfold et kjedeligere fylke; folk er så like – og du skal være som den gemene hop; bare da blir du akseptert. Og den kjente innstillingen: Jo flottere og dyrere, jo bedre – og aldri jo mer innholdsrikt og mangfoldig, jo bedre.
Med røtter i Telemark, blir en sikkert nå beskyldt for å være hjernevasket før en kom til Vestfold, men en kom da til nabofylket med et åpent sinn og innstilt på å trives. Det gjør en jo også, men det er noe som mangler her: Så mye virker overflatisk; alt dreier seg om penger, harde nedbygginger av kystlinje, velbeslåtte hytte-eiere med makt, politikeres stormannsgalskap og hensyntaken til de best stilte og aldri diskusjoner med et etisk fortegn på området politikk. Det er sikkert ikke uvanlig – dessverre.
Som en stor overraskelse kan det dukke opp et par politisk engasjerte som viser vilje til å ta parti for et enkelt menneske som alle egentlig synes det er greit å hundse og plage, fordi lavere ned på den sosiale stigen er det ikke mulig å komme. “Det hever en selv – å kunne se ned på og herje med en som avviker fra normalen”. Sånn har det vært med psykisk utviklingshemmede, men gode, rettferdige og modige ildsjeler har sørget for å få forandret de flestes syn på dem med mindre bagasje enn oss “prakteksemplarene”. Men selv idag gjenstår det mennesker som blir sett på og behandlet som søppel og som fratas alt menneskeverd. Mange synes det er greit, noen få synes det ikke.

Noen små Telemarks-episoder:
Er det særlig sannsynlig å møte – på en liten bygdevei uten trafikk – en småbruker med traktor og grabb – hvor kjerring og sønn sitter i grabben? – Overhodet ikke. Det er selvfølgelig ikke å anbefale andre steder heller.
Er det sannsynlig å treffe en med båthenger hvor det oppi båten sitter et eldre par; blide og fornøyde og “dingler etter” og nyter ferden, for å bli sjøsatt på nærmeste vann? – Nei!
Er det sannsynlig å se tre gamle livate venninner sitte ved grøftekanten med beina i grøfta og prate og se på forbipasserende? – Nix!
Er det sannsynlig å ikke bli forelska i Telemark – med sitt mangfold, sine personligheter og sine rariteter? – NEI!

Dette er verdier Telemark må fortsette å holde fast ved; selv om presset er stort mot å forkaste alt det som før var grunnfjellet i holdninger de fleste hadde. En illustrasjon på det en mener med det kan være to små jenter, Ingerine og Gurine, som bodde på Ruiplassen; som ikke eide mer enn det aller nødvendigste, men som likevel hadde råd til å by bort kaffe og ei småkake eller to.
Ingen så ned på dem – og ingen så de ned på.
DET er de største verdier et samfunn, ei bygd, en by kan bygge ei god framtid på.

Berre her!

Det slutter aldri å gripe meg. Dette fylket. Dette fantastiske stedet på jorden. Og når septemberluften gir så knallskarpe fargenyanser, så krystallklare bilder så er det vanskelig å ikke bli litt over seg av begeistring.
Som en tur til Svartdal. Det høres litt mørk og dystert ut. Men er Telemark med stor T. Ikke minst på dem nesten magiske Lien Fjellgard som i bortimot 500 år har holdt stand i bratte fjellet. Der det er liv laga for fastboende og ferdafolk. Og så flott, fantastisk, fabelaktig at man blir stående med åpen munn og betrakte. Derfor er det på sin plass, om att og om att-att å påminne hverandre på dette her.
Det kan jo virke som alt annet er så storslaget. Og jeg er slett ikke blant dem som ikke gleder meg over både Europas urbane fristelser eller resten av vårt kjære land med kyst og hav og fjell og fjorder. Med og uten master.
Men kom igjen til Telemark, du. Der folket er trauste, tradisjonene holdt i hevd og røttene i jorden stikker dypt. Og der man, etter min smak, skryter for lite.
Man må bruke litt stemmevolum for å bli hørt i en tid da alle ser ut til å ha mye på hjertet og er villig til å brøle budskap med og uten innhold ut.
Bildene her forteller sin historie. Om slit. Og kunnskap. Og tidligere tiders kamp. Men også en natur som kan være nesten overnaturlig. Trærne skinner. Ja, selv en brennesle kan være vakker i kveldsol i Telemark. Ingen har vel sagt det stort bedre enn Olav Skogen. Med dette diktet:

Ja, kva er som Telemark-skogen og fjellet,
kor finst det vel vatn so klårt og so blått?

Og veit du i verda ei kvelds-sol kvelde
so blid, so god, so velsigna godt?

Og høyrde du nokon stad bekkesullet
so klingande klårt flø i toneflaum -

som her det renn etter Myllargullet,
og tender tonar i dikt og draum?

Å nei, du treng ikkje eingong leite –
du søkjer fåfengt kva ikkje er,

og i vårt hjarte me trur og veit det
at Telemark – det er berre her!

Han virket fram til for omtrent 50 år siden. Derfor koster vi på oss, i ren navlebeskuende begeistring, diktet om et fylke som slett ikke bare er en geografisk inndeling. Det er også en tilstand i sjelen, det største kapittelet i landets kulturhistorie – og i tillegg til alt dette – er her for oss 167 548 heldige sjeler som har funnet opphold i hjertet av Norge.

Hvorfor er telemarkingene redde for regn?

I ukevis nå har været vært eventyrlig. Og jeg har møtt folk i alle fasonger ute i samme ærende som meg. Man har vært å vei til jobb og skole. Ruslet, som jeg, eller syklet, løpt eller hinket.
Men i fredag var det knapt en sjel å se. Jeg var alene en slik frisk og lys fredagsmorgen.
Knapt et menneske var ute.
Det regnet nemlig litt.
Samme lørdag og søndag. Folketomt over alt.
Er folk i Telemark redde for regn?
Tenk på alt man går glipp av. En velsignet duft fra naturen. Nydelig frisk luft å puste i. Deilige – dirrende livshilsener fra alt som vokser og spirer og gror. Og oppdage at man, som menneske, er ganske vanntett.
Det går jo an å kle på seg. Men det er da slett ikke farlig å bli litt lett fuktig heller.
Jeg har slengt noen små spydigheter om dette i de 17 årene jeg har bodd i dette vidunderlige fylket.
Hvorfor folk går og gjemmer seg når det drypper litt fra himmelen? Som om det er blåsyre vårherre slipper ned. Nei, folkens, litt regn kan aldri bli feil.
Så se og finn fram kalosjene og ta livet i bruk.
Derfor prøvde jeg å ta noen bilder av regn. Her for noen dager siden så jeg at det kom sigende et heidundrende vær. Mørke skyer la sine dryppende klamme planer over land og folk. Og jeg kom meg ut til skogs for å finne et passende sted å fange opp det våte vidunderet. For når sant skal sies er det bortimot det eneste jeg savner fra Bergen: Skikkelig ruskevær.
Så bildene på dagens side tre er mitt forsøk på å beskrive hvordan det er ute når det regner. Siden knapt noen viser seg når det drypper litt.
Man trenger ikke gå såpass drastisk til verks som De musikalske dvergene i Bergen som synger om Skritt på fuktig asfalt, eller Jonas Fjelds sterke sang om Drammen i regn. Man kan jo nærme seg det mer melankolske i et deilig sommerregn som Jim Reeves som med sin behagelige gentleman-stemme synger:

Just walking in the rain
Getting soaking wet
Torturing my heart
By trying to forget

Eller Gene Kelly, Fred Astaire eller subsidiært Frank Sinatra som gir til kjenne:

I’m singing in the rain
Just singing in the rain
What a glorious feelin’
I’m happy again

Nåvel. Altså, poenget mitt var og er at vi går inn i en helg som antakelig er litt fuktig. Også på grunn av regn. Eller for å gjøre det enda mer vitenskapelig og faktabasert: Her er været slik Meteorologiske institutt så vemodig vakkert hadde formulert det denne helgeN:
Lørdag: Regn. Svak vind, 2 m/s fra nordvest. 1,7 mm nedbør.
Søndag: Regn. Svak vind, 2 m/s fra nordvest. 3,3 mm nedbør.

Og det stemte ganske bra. Men la nå, for guds skyld ikke det ta fra deg turen i skogen, eller gatelangs.
Det er bare å gjøre som noen millioner fotballfans over hele verden – spesielt i Liverpool – synger:
Walk on through the wind,
Walk on through the rain,

Bildeserie med 6 bilder — bla ved å trykke på pilene
Annonse