Det dryppet taktfast fra tak og istapper. Det skvatt smeltet isvann både her og der. Selv om snøen ligger hvit og klar og kald – så var det noe kjent med hele settingen. Med hele atmosfæren. Det minte umiskjennelig om vår.
Vår ja.
Det er ikke det at jeg ikke har fått med meg at vi bare er kommet så vidt over midten av februar. Og jeg er også på det rene med at vinterferien på mange av skolene i Telemark er i neste uke. Men været er som været er. Ingen kan gjøre noe med det. Men snakke, ja det kan vi.
Og jeg kjente allerede før klokken 06.00 i går morges at dette var saker. Telemark var preget av visitter og besøk fra plussgradenes rike, fra varmegradenes land.
Det ble såpass klart for meg at jeg måtte ha meg en runde i rundt i Grenland i det solen virkelig fikk fyrt seg opp.
Hvilket vær!
Hvilket lys!
Aldri er lysere skarpere enn disse milde soldagene i februar – som av og til dukker opp som troll av eske.
I dag kan alt være et minne, en misforståelse, et påfunn for å erte opp meteorologene. Men i går var det fantastisk – og jeg deler så gjerne med deg.

Vi kan altså høytidelig proklamere at «midtvinter» er forbi i dag. Om man skal følge de gamle skrifter.
25. januar er den første dagen etter midtvinter.
Følger man disse skriftene litt videre vil man også komme over at dagen i dag er Pålsmesse. Dagen skal være til minne om Saulus som var en jødisk fariseer men som skiftet navn til Paulus. (Alle som fulgte bitte-litt med på skolen husker den skjebnesvangre turen til Damaskus). Hvorfor Saulus og Paulus har blitt til Pålsmesse vet jeg ikke riktig, men sånn står det nå skrevet.
Men, jeg må innrømme, jeg hang meg litt mer opp i dette med at midtvinteren nå er et tilbakelagt stadium i denne omgang. Selv om det nok ikke føles akkurat slik. På den annen side er dagen nesten blitt halvannen time lengre siden solverv. Bare sjekk det ut i spalten «Det lysner» på TAs førsteside.
Og det at vi i tillegg har fått rikelige mengder med snø gjør at lyset har forholdsvis romslige vilkår for tiden.
Og bedre skal det bli.
Bildet er forresten fra en av Drangedals vakre – men noen ganger litt dystre – skoger.
En av de aller vakreste sangene som er skrevet om mørketiden er Halvdan Sivertsens «Nordaførr – Vårvise».
Den er full av geniale strofer som:

Du vet det e været som hold dæ førr narr,
Men du kjenn ingen ansikta i januar
Og du lengta mot lyset fra mørket om morran.
Og fra frosten som frys fast i såran

Eller litt underfundig visdom som faktisk – når følelsene bare blir identifisert – gjør det hele litt lettere å bære;

Joda du vet du har venna at du har det bra,
Men tengan e tøngre å bær på.
Du e ensom og hjelpelaust nordaførr da,
Det e langt inn te hjerta med klær på.

Jeg er såpass glad i Halvdan Sivertsen at jeg kunne fint ha sitert hele sangen hans – men fant et annet sitat som er minst like vakkert, på sitt vis. Nemlig det som kommer i «Lyst hele natta» fra 1990. Der står det nemlig:

Det e’ke våren du elska mest, men løftan som han gjer
Om lyset fra ei sommersol som aldri ska gå ner.

Og sånn er det. Det går rette veien, midtvinteren er over og snart, snart, så er det like før, om ikke lenge – og da plutselig er det.. javisst ja: Vår. Kanskje også vår vår!

PS: Den solide feilen som står i TAs papirutgave i dag nemlig at: 25. juli er den første dagen etter midtvinter er en ørliten overdrivelse. Utilsiktet. Og behendig rettet opp her.

Og så var det klart for desember. 31 dager der måneden avsluttes med raketter og fyrverkeri. Men også med håp om lysere tider. I faktisk, praktisk forstand. For det er vanskelig å tenke på at mørketiden enda i 21 dager skal stramme sitt grep rundt sinn- og dagslys.
På den annen side finnes det lyspunkt. I massevis. Og i naturen. Selv om det har vært så mildt at det hele kan minne om vår – om man er heldig og får være ute midt på dagen, som i går med et nydelig, solfylt vær.
Og masse doggdråper.
Stanley Jacobsen – denne fantastiske visesangeren og lyrikeren, vestfra, men bosatt i Bø, har stått for en av de aller flotteste sangene, noensinne, om denne måneden. «Doggdråpedag i desember» er et mesterverk som med kjærlighet, lunhet, autensitet og nydelig rytme fanger opp alt det beste med denne tiden. Og været. Og lyspunkt i det mørke.
Jeg spiller den ofte. Den berører meg hver eneste gang. Derfor vil jeg også gjerne dele med deg, så ta deg tid til å lese teksten, og finn den gjerne fram der musikk selges – som på iTunes. Og legg merke til avslutningsverset:

Du mor, vi er heldige vi to
som går på ein doggdråpesti
Ein doggdråpedag i desember
Ja er’kje vi heldige vi.

Nøyaktig slik følte jeg det på en spasertur i går som jeg maktet å få plassert midt i dagslyset.

Måtte også din desember bli lys og vakker!

Det lave, noen ganger bleke, lekende og likevel lett resignerte novemberlyset – har sin poetiske kraft.
Ikke minst når skyggene blir lange, men likevel mørket, i en bitte liten stund, blir bekjempet av en sol som gjemte seg bak skodde, tåke, frostrøyk og damp det meste av dagen. Men som fant det for godt å avslutte sine dagslyse muligheter i et nydelig dacapo.
Bakkestranda i Skien. Et eldorado for badende barn om sommeren. For turgjengere og ender, og folk som har omskapt Bakken fra å være et område med et noe shabby rykte, til en vaskeekte idyll, midt i byen.
Og et sted der lyset leker seg mer utvunget enn andre steder. Der damp eller frostrøyk fra Hjellevannet ofte og gjerne blir til gjemmeplasser for fugler.
Og der det avsluttende novemberlyset får ekstra kraft når dagen tikker mot stadig tidligere solnedganger.
Skulle det passe seg slik – så anbefaler jeg en tur dit – i de stille timene før det er helt mørkt.
Men skulle det ikke passe så finner man mye av det samme over hele Telemark, i Porsgrunn, Bamble, Kragerø eller på Notodden.
Det er det som gjør novemberlyset så spesielt. Det er ikke så mye av det. Men det som er – er også verdt å ta vare på.
Om ikke på annet vis så i egen sjel.
Lagre litt lys og varme for tider som kommer.