Forum: Åpent forum

Sommerbilag til TA fredag 19. juni 2015

Shanty - for gleden!

Hva er egentlig et liv?
Hva er egentlig vitsen?
Hva er lykke?
Hvor finner man tilfredshet, harmoni, glede og balanse?
Jeg aner ikke.
Jeg er ikke engang i nærheten av å kunne gi noe svar på dette.
Annet enn at man må, man bør, prøve å plukke med seg litt lykke på veien. Man bør prøve å samle på gode øyeblikk, på glimt av pur glede, på den indre begeistringen som bryter ut i en så salig følelse at man må – tja, kanskje synge.
I mange år nå, husker ikke helt nøyaktig hvor mange, har jeg og en eller to til fra TA stått på stand ved TAs Langesund-kontor under Shanty’en.
I begynnelsen av juni klarer en uoversiktlig gjeng av brennende ildsjeler i den ufattelige vakre kystbyen på Telemarks riviera å organisere en festival med ulike kor, musikalske ensembler og kameratgjenger som synger, fester, gleder andre og gleder seg selv. En gjeng som samler på lykkestunder, ved å formidle sin egen begeistringen til andre.

Bildecollage’n over her er fra flere av disse årene. Og den forteller en historie om uforfalsket glede som bør formidles. Og deles. Som det heter på facebook-språket: «laiket og delt».
I en verden som er preget av svært mye mer enn glede og harmoni, der problemene står i kø noen ganger, så betyr ikke det at man skal droppe å strekke seg mot det som er livets egentlig mening; å ha det fint samme med andre.

En av historiens viseste, i alle fall angivelig, Aristoteles, formulerte dette godt for flere tusen år siden: «Det vesentlige ved lykken er ikke rikdom og nytelse, men aktivitet, den frie utfoldelsen av evner, samt vennskap med gode mennesker».
Torsdag ettermiddag var jeg et tur på Skotfoss. Der masse unger – og voksne – fant hverandre i en dirrende glede over allsang. Ungene på scenen på skolen, de voksne som stolte foreldre og besteforeldre på skoleplassen. På Skotfoss har de skjønt at livet er slik at man samles og feirer når man kan. Om ikke annet enn at en gjeng unger på seks-sju år har lært seg Alf Prøysens:
«Nå skinner sola i vinduskarmen og katta maler som aldri før. Den ligger langflat og kjenner varmen og er ei katte med godt humør. Heisan og dudliatten tei for sola og deg og meg».

Den upretensiøse gleden er kanskje den sterkeste. Det å være her og nå, kjenne våren og sommeren, høre ungene syne og kjenne at livet lever.
Et glimt av lykke. Som altså det å være tilsted blant gamle og nye venner på Shanty’en i Langesund. Å møte folk som gjerne slår av en prat og skinner i kapp med solen i Bamble. Der solen oftest er framme i Telemark om man skal tro meteorologisk institutt, eller i alle fall bamblingene selv.
Som en sa det:
«Tenk bare på hvor lykkelig du ville ha vært om du mistet alt det du nå har – og fikk det tilbake igjen».
Det finnes mange floskelpregede sannheter om dette. Poenget er bare at det antakelig er sant, med det forbeholdet jeg spilte opp innledningsvis:
Dette har jeg ikke greie på.
Men Folke Bernadotte – som utsatte seg selv for så store påkjenninger, sa det på klokt vis basert på egenerfaring: «Vi er ikke kommet til jorden for å bli lykkelige, men kanskje for å gjøre andre lykkelige».
Det gode livet, den indre gleden, den store begeistringen og de små gullkornene av noen lykkestunder bør man aldri gi opp å se etter. Eller ta for gitt. Men man bør heller ikke lete helt andre steder enn der de er å finne og da må jeg rett og slett sitere Grieg i en av tingene han skrev, og ikke komponerte: «Lykken finnes intet sted for meg hvis jeg ikke kan finne den hos meg selv».
Derfor gleder jeg meg til og over Shanty’en i dag. Glade mennesker. Glad sang. Ekte liv som leves her og nå.
Husk å få tid til livet du også og..

Side tre i TA - torsdag 28. mai 2015

Side tre i TA - mandag 11. mai 2015

Man får en nesten ubeskrivelig indre glede av å se på det som skjer i naturen nå. Selv om kald vind og beskjedne temperaturer ikke har vært på den rause tilbudssiden så sprenger livet på, det tvinger seg ut i lyset.
Det blir grønt, fargene er så sterke, blomstene står på tå og strekker seg etter solen og ikler seg sine fineste farger for å lokke fram biene.
En herlig sammensmeltning vesentlig mer dirrende erotisk enn da sjenerte lærere i hine hårde dager skulle fortelle om blomster og bier, lett røde i kinnene, som en tilsynelatende overførbar metafor til menneskelig forplantning.
Naturen er ikke plaget av en unødvendig sjenanse i disse dager.

Alt er så sterkt. Alt er så intenst. Alt er så begeistrende i live. Man glemmer nesten hvordan det er fra år til annet. Denne ekstreme følelsen av tilstedeværelse når man kan få nyte naturens ubegrensede raushet i maidagene. Når den blå himmelen, de grønne trærne, de friske vindkastene og den godt fuktede jorda jobber dugnad, overtid og på skift for å skape sommer. Og derfor, blant annet, så kan jeg ikke annet enn å dele litt av dette med deg i dag. Dele noen bilder jeg tok i går og i dagene før det. Egentlig hadde jeg skrevet en lengre sak om krigsoppgjøret mot avisene etter krigen. Om avisene som kom ut med nazi-redaktør, også her lokalt. Om hvorfor mange kunne feire 8. mai med flotte gamle førstesider over hele landet, mens en avis som TA, ikke fikk ut sin første etterkrigsavis før 11. mai. På grunn av nazistenes herjinger, demontering av pressen, forfølgelse av TA-ansatte, urimelig konkurransevridning til fordel for Varden og okkupasjon av TA-huset for unghirden. Men med en helg der farger og vår, mai og liv, ble så sterkt valgte jeg å legge det hele bort. Får heller komme tilbake til den pussigheten i historien en annen gang.

Vi skal ikke glemme fortiden og vi skal være opptatt av framtiden, men akkurat nå, i disse dager, er også nåtiden viktig. Kanskje viktigst.

Alle disse dagene som kommer og går – og er selve livet, for å si det med den svenske dikteren.
Og jeg kjenner det intenst – og har merket det samme hos mange flotte mennesker jeg har snakket med denne helgen:

Jaaaaa, vi elsker dette landet!

Side tre i TA - onsdag 1. april 2015

Side tre i TA - torsdag 26. mars 2015

Vårkveld i mars - side tre i TA onsdag 11. mars 2015

Hver eneste dag, hver eneste kveld, så strekker dagen seg. Så strekker lyset seg. Morgenen også. Mer enn fem minutter, hvert døgn, strekker dagslyset seg nå. På en uke snakker vi om mer enn en halvtime lengre dager på denne tiden. Og vi har fått bortimot fem og en halv time lengre dagslys siden vintersolverv ga oss sin dunkle omfavnelse like før jul.
I 15-20 år, jeg er ikke i stand til å huske nøyaktig når vi innførte denne tradisjonen, men for ganske mange år siden, på den andre siden av årstusensskiftet, innførte vi her i TA en tradisjon som jeg fortsatt er stolt av.
En eller annen dag i mars så publiserer vi det ufattelig vare, vakre diktet til Inger Hagerup:
“Vårkveld i mars”.
Diktet er så følsomt, så forsiktig livsbejaende, men likevel også preget av en sårhet, en inderlig antydning til savn, som gjør at det fanger inn stemningen som også gjerne blir forsterket i disse dager.
Om man er preget av savn og ensomhet så er ikke alt dette lyset som flommer inn over landet uproblematisk. Å oppleve noe usedvanlig vakkert, men ikke ha noen å dele opplevelsen med, kan være spesielt vondt for mange.
Det visste Inger Hagerup også mye om. Hennes liv var ikke bare-bare, som det heter, not only-only, som en eller annen oversatte det til.
Inger ble født i april 1905, bare måneder før Norge brøt med Sverige og ble en selvstendig nasjon. Slekten kom fra Sogn og Fjordane, men Inger ble født i Bergen. Imidlertid var det Fredrikstad som ble hennes hjemby store deler av livet. Under krigen måtte hun flykte til Sverige, sammen med sin familie.
Inger hadde et lidenskapelig hjerte som banket på venstresiden, og da tenker jeg ikke bare på den forholdsvis vanlige biologiske innretningen av menneskekroppen, men også politisk. Hun var sosialist og kommunist – på tross av at hun skrev hyldningsdikt til Kong Haakon under krigen, og selv om hun på mange måter ble omfavnet av hele landet for sitt vakre lyriske bidrag til den norske selvforståelsen.
Hun var også harmdirrende opptatt av rettferdighet og stimulerte motstand og kraft gjennom sitt krigsdikt «Austvågøy» som ble skrevet i mars 1941.
75 år etter at krigen brøt ut – og 70 år etter den tok slutt står dette fortsatt som en av de mest kraftfulle angrepene på hele krigens helvete og hyllest av motstandsevnen mot nazistene:

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Lå våre hjerter hamre
det om og om igjen.

La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag:
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden.
Står tusener igjen.

Står tusen andre samlet
I steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
De kuer aldri oss.

Hun var, på to måneder nær, 80 år gammel da hun gikk bort i 1985. Men hennes lyrikk lever videre. Og vårkveld i mars har vi altså, gjennom mange, mange år nå kunne dele med TAs lesere, for å erklære våren for virkelig ankommet og for å markere den fantastiske tiden, den aldeles livsbejaende årstiden som vi nå er på full fart inn i. Nyt den og ta deg tid til å leve.

Side tre i TA - torsdag 26. februar 2015

Noe av den største luksusen jeg kan tenke meg, mens mørketiden enda ikke har sett lyset, er å oppleve en soloppgang på en hverdag i februar. Så jeg tok meg råd til det i går.
Etter et vær i februar som mest av alt minner om humøret til norske langrennskommentatorer, eller været i april, så vet man jo aldri hva som venter.
Bare de tre-fire første dagene denne uken har det vært alt fra vår, vinter, høststormer og tilløp til sommer. I alle fall så duppet jeg av i solveggen her en dag, da både vind og sludd, kuldegrader og permafrost var kjeppjaget for en stakket stund av en overivrig brennende planet som danner sentrum av vårt system. Solsystem.
Så da solen brøt igjennom og klatrer seg over Kleiva og der omkring i går – så tuslet jeg litt rundt og var på Gråten. Eller i Gråten. Og i alle fall i området. Man kan vel si, med et ørlite ordspill at det hele var nice. Og da tenker jeg ikke på middelhavsbyen ved den franske riviera, men snarere forsøkene på å etablere en egen nasjon like ved innseilingen til Skien, i elven som har omtrent like mange navn som et kjært barn. Jeg har uansett ikke tenkt å melde meg ut av Norge – så noe statsborgerskap i Niceland blir det vel neppe.
Men selv lett forfalne industribygg får en ærverdig storhet når lyset er riktig. Og den sørlandsk-lignende trehusbebyggelsen nær vannet – blir sjarmerende som knapt noe om man skulle være så heldig at man er der akkurat i den halvtimen da lyset går fra forventningsfullt orange-rosa over høydene, til full pupp og skinnende sol.
Luksus kan være så mye. Men den luksusen som naturen nå kommer til å spille opp med – med mars-april-mai og juni, slår vel det meste som kan kjøpes for penger. Og er man heldig så kan man oppleve det en forholdsvis tidlig februar morgen.

Side tre i TA - lørdag 14. februar 2015

Side tre i TA - onsdag 4. februar 2015

Mange ganger når jeg besøker og betrakter gamle bygg blir jeg fylt av ærefrykt. Jeg kjenner at det strømmer på respekt og undring over hva de fikk til i tidligere tider.
Ofte er det kirker som får denne følelsen fram. Kirkebygg som kanskje har stått i 500 år, og i noen få tilfeller bortimot 1000 år.
Som Gjerpen kirke på bildet.
I år, det herrens 2015 – er det 865 år siden den «ble nevnt første gang» – eller i alle fall første gang de har funnet opptegnelser som viser til en kirke akkurat her.
Et godt påskudd for å løfte fram det majestetiske byggverket, selv om de offisielt bruker litt andre år når ting skal jubileres.
Men smak på det: 865 år.
Og for ikke å føre det hele ut i en meningsløs debatt så har jeg registrert at man nå gjerne nevner 1153 som byggeår for kirken. Men 862 år er ikke så lite det heller.
Jeg er så heldig at jeg forholdsvis ofte er i USA. De har sin offisielle historie fra 1776, da 13 kolonier ble til 13 stater som erklærte seg uavhengig. Men egentlig er nasjonen som samlet nasjon, svært mye yngre.
Folk i USA flokker seg rundt «fortidsminner» fra 1950-tallet, og bedrifter lokalt skryter i reklamer og på firmabiler av å «proudly served the community since 1998».
Slikt sett er de 865 årene siden Gjerpen kirke «ble nevnt» første gang i et interessant relieff og et imponerende bakteppe.
Dessuten er det en vakker kirke. Et monumentalt korskirke-bygg som ligger utrolig flott til i krysset mellom Siljanvegen og Håvundvegen.
For ikke lenge siden var jeg i en bisettelse i denne kirken. Og jeg kjente veldig godt hvor «riktig» det var å ha de lange linjene som ramme rundt den siste avskjed med en gammel hedersmann.
Vi leter alle etter en slags mening med tilværelsen. Da gjør det godt å kjenne på at vi er en del av noe som er større enn oss selv. Og om det ikke, på det personlige plan, munner ut i en religiøs erkjennelse, så er det fortsatt linjer tilbake. I dette tilfellet nesten 1000 år tilbake, til folk som maktet å skape ting, med datidens verktøy, kunnskap og byggeteknikk, som jeg tror vi i dag hadde hatt store problemer med å ta etter.
Det er også all grunn, ved en nydelig solnedgang, i skyggen av Gjerpen kirke, å bøye hodet i respekt.

Side tre i TA - tirsdag 27. januar 2015

Side tre i TA - torsdag 22. januar

I morgen er det 100 år siden Aage Samuelsen ble født. En av Telemarks aller mest kjente personer kom til verden 23. januar 1915.
«Alle» i Telemark har sin egen Åge-historie. Jeg tror jeg har hørt hundrevis.
Jeg kjente aldri mannen selv. Jeg har opplevd ham «live», en gang, i Grieghallen i Bergen der han hadde en blanding av konsert, show, stand up og evangelisk møte. En miks som jeg aldri har sett hverken før eller siden.
Det underlige og litt morsomme med akkurat den opplevelsen i Bergens storstue var at jeg fikk et klart inntrykk av at minst 60-70 prosent av dem som var der, var der på grunn av hans show-kvaliteter, ikke på grunn av predikanten.
Mitt antakelig sterkeste Aage-minne er det som bildet på siden viser. Fra den kostelige, aldeles usannsynlig morsomme sketsj/revyvisen der landets fremste komiker på den tiden, i 1976, Leif Juster og broder Aage sang en usedvanlig selvironisk vise sammen. Elegant laget, god tekst der de fleste poengene gikk ut over herrens glade hurragutt fra Bakken i Skien.
I vår familie elsket min far sketsjen, mens besteforeldrene mine som var aktive medlemmer i en frimenighet ikke synes at broder Aage skulle hengi seg til lått og løye. Man skulle ikke hengi seg til det verdslige selv om man levde i verden.
I høst hadde jeg forresten en annen stor Aage-opplevelse. Den var det Jon Ulltvedt – med stort band – et gnistrende band – som skapte.
Det var, som muligens seg hør og bør, i Tabernakelet, det hele skjedde.
Her fikk vi sanger som «Å hvilken nåde og miskunnhet», «I går idag til evig tid», klassikeren «Det er vekkelsesluft over landet», «Syng en Hallelujasang», «Jeg er svak som et siv», «Hva er verden uten ham» og selvfølgelig den aldeles uforlignelige «Hallelujagaten» – Vil du vite husets nummer, det er 777 min venn… før kvelden ble avsluttet med «Jeg er herlig frelst og døpt i vann» og den beste av alle kanskje, «O, Jesus du som fyller alt i alle».
Jeg må jo innrømme en viss ambivalens i forhold til Aage. Han sa og gjorde mye rart. Men jeg kan ikke annet enn å ha respekt og sans for hans voldsomme livskraft, hans enorme pågangsvilje, hans udiskutabelt nesten geniale skapertrang og hans svært så pragmatiske holdning til de religiøse miljøenes opptrukne lover og regler.
Jeg har også fått gleden av å bli kjent med flere av hans etterkommere. Flotte folk, som selvfølgelig sikkert ikke alltid har hatt det lett som Aages barn. Men er blitt spennende mennesker som det aldri er bortkastet å prate med. Fulle av sterke meninger og sjarm som de er.
Og i dag er det altså 100 år siden mannen kom til verden.
Han ble et farge- og smaksterkt krydder i det noen ganger smaksløse norske kristenlivet. Og han ble mer enn det. Han ble et symbol. Et symbol på at det er slett ingen grunn til å trygle om nåde og tilgivelse – om man aldri har gjort noe galt.
Aage gjorde mye som ikke var helt etter boken. Årsaken var at han var et menneske. Et mangfoldig og ganske storslagent menneske, på godt og vondt. Og jeg er personlig lei meg for at jeg ikke klarte å karre meg til Telemark og Skien noen år før, så jeg kunne blitt kjent med ham. For jeg tror vi kunne fått noen saftig gode diskusjoner. Det er alltid ekstra mye å lære av dem som har levd litt mer enn gjennomsnittet.
Så, kjære familie til «broderen»: Gratulerer med pappa’en deres.
For 100 år siden ble han født. Men om 100 år er neppe alt glemt…

Annonse