Viser arkivet for august, 2014

Jakten på Grenlands sjel

I disse dager setter PS14, altså det storslåtte teatersamarbeidet mellom Grenland Friteater og Teater Ibsen, preg på Grenland og nedre Telemark.
Det ganske så spektakulære prosjektet er behørig anmeldt her i TA og i Varden, med terningkast fem i TA. Varden er litt mer kjølig og lunken i omtalen fra Vardens anmelder. Slik jeg oppfatter det så bruker Kari Gisholt i Varden den samme innvendingene som hun har brukt flere ganger om lignende prosjekter. Under tittelen «Svak historie i bunn» så skriver hun om at ting ikke henger sammen.
Henne om det.
Selv om dette er et samarbeidsprosjekt mellom Skien og Porsgrunn og teatrene våre og kvaliteten er preget av de beste folkene begge steder, er det umiskjennelig Friteaterets måte å fortelle på. Bruddstykker og enkle forestillinger som i sum skal formidle et mer omfattende budskap. Blant annet er framstillingen av Menstad-slaget, med svært unge skuespillere, usedvanlig vellykket. Jeg har selv samtalt mye med en som var til stedet der i junidagene 1931, som tenåring, nå avdøde Kåre Byrjall, og ut fra det han sa, synes jeg de har truffet veldig bra med en forfriskende ny måte å fremstille dette slaget på.
Det jeg gjennom noen år – helt fra «Smuglere» og byvandringene i Porsgrunn, har tenkt mye på, er hva som er prosjektet. Prosjektet med stor «P».
Ikke bare med PS14, men med livsverket til gjengen fra Porsgrunn friteater, til Ursin, Vik, Aniksdal, Hannemyr, Eliassen og de andre.
Jeg har kommet til at jeg tror det som driver dem fram er et oppriktig ønske om å definere sjelen og røttene til grenlandsfolk. Et ønske om å definere selve identiteten til folket som har samlet seg rundt livsåren av en elv, eller en fjord, med ulike navn etter hvem du spør.
Grenland består jo av høyst ulike mennesker, med høyst ulik bakgrunn, geografisk og sosialt, som i sum er forankret i det som gjerne kan sies er framveksten av det moderne Norge.
Bønder og industriarbeidere. Rikfolk og fattigfolk. Sjømenn, fiskere og jegere. Innflyttere og omstreifere. Alt vi har i Norge av demografi og typer, har vi i Grenland.
I PS14 dannes opptakten ved PP av noe man gjerne kan si er arven fra den franske revolusjonen i 1789, overgangen til den norske «revolusjonen» i 1814 og altså utviklingen av en fattig trellnasjon underlagt Danmark først, så Sverige, til landet som stadig, og kanskje litt vulgært, omtales som verdens beste og verdens rikeste.
Historien om den klassereisen, kanskje den mest omfattende som en nasjon noensinne har foretatt på kloden, har direkte berøringspunkter med geografiske steder i Grenland. Og elven er viktig. Blant annet som kraftleverandør, handelsåre og transportvei. Gunnar Knudsen og konsesjonslovene, samt hans liberale livsanskuelse. Det handlet ikke bare om å skaffe seg rikdom på Borgestad, men også hva rikdommen ble brukt til.
Eller Menstad-slaget, like i nærheten, som var det siste store og dramatiske oppgjøret mellom arbeidsfolk og overmakt i Norge. Mellom venstreside og høyreside. Det dannet en slags opptakt til kriseforliket i 1935, som på mange måter var starten på en helt nye æra i landet vårt. En helt ny måte å sammen prøve å bygge et nytt samfunn. For da innså sentrale krefter blant arbeidsfolk og rikfolk at selv om mente det motsatte i mange saker, så oppnådde alle mer med samarbeid enn med obstruksjon.
Når PS14 avsluttes med at selve patriarken av tradisjonskultur, Knut Buen spiller opp på majestetisk vis med fela si og den flotte gjennomgangsfiguren, Ellida, reiser oppover i «Telemarken» ved Smiøya i Skien så kan det like gjerne være en historie om hvor vi skal som hvor vi har vært.
I alle fall definerer jeg kampen for distriktene, kampen mot en ødeleggende sentralisering, som kanskje den viktigste verdikampen i Norge i dag. Der det ikke er partigrenser, men geografiske forhold som definerer motpolene. Se bare hvordan partigrensene er utvisket i Tinn der de kjemper sin kamp for Rjukan.
Teaterfolkene i Grenland fortsetter jakten på vår identitet. Det er en jakt som er vel verdt å ta del i. Mennesker trenger å føle seg forankret i noe som er større enn seg selv. Og vi trenger en ballast som hjelper oss når vi lurer på hvor i himmelens navn vi har tenkt oss.