Viser arkivet for februar, 2015

Side tre i TA - torsdag 26. februar 2015

Noe av den største luksusen jeg kan tenke meg, mens mørketiden enda ikke har sett lyset, er å oppleve en soloppgang på en hverdag i februar. Så jeg tok meg råd til det i går.
Etter et vær i februar som mest av alt minner om humøret til norske langrennskommentatorer, eller været i april, så vet man jo aldri hva som venter.
Bare de tre-fire første dagene denne uken har det vært alt fra vår, vinter, høststormer og tilløp til sommer. I alle fall så duppet jeg av i solveggen her en dag, da både vind og sludd, kuldegrader og permafrost var kjeppjaget for en stakket stund av en overivrig brennende planet som danner sentrum av vårt system. Solsystem.
Så da solen brøt igjennom og klatrer seg over Kleiva og der omkring i går – så tuslet jeg litt rundt og var på Gråten. Eller i Gråten. Og i alle fall i området. Man kan vel si, med et ørlite ordspill at det hele var nice. Og da tenker jeg ikke på middelhavsbyen ved den franske riviera, men snarere forsøkene på å etablere en egen nasjon like ved innseilingen til Skien, i elven som har omtrent like mange navn som et kjært barn. Jeg har uansett ikke tenkt å melde meg ut av Norge – så noe statsborgerskap i Niceland blir det vel neppe.
Men selv lett forfalne industribygg får en ærverdig storhet når lyset er riktig. Og den sørlandsk-lignende trehusbebyggelsen nær vannet – blir sjarmerende som knapt noe om man skulle være så heldig at man er der akkurat i den halvtimen da lyset går fra forventningsfullt orange-rosa over høydene, til full pupp og skinnende sol.
Luksus kan være så mye. Men den luksusen som naturen nå kommer til å spille opp med – med mars-april-mai og juni, slår vel det meste som kan kjøpes for penger. Og er man heldig så kan man oppleve det en forholdsvis tidlig februar morgen.

Side tre i TA - lørdag 14. februar 2015

Side tre i TA - onsdag 4. februar 2015

Mange ganger når jeg besøker og betrakter gamle bygg blir jeg fylt av ærefrykt. Jeg kjenner at det strømmer på respekt og undring over hva de fikk til i tidligere tider.
Ofte er det kirker som får denne følelsen fram. Kirkebygg som kanskje har stått i 500 år, og i noen få tilfeller bortimot 1000 år.
Som Gjerpen kirke på bildet.
I år, det herrens 2015 – er det 865 år siden den «ble nevnt første gang» – eller i alle fall første gang de har funnet opptegnelser som viser til en kirke akkurat her.
Et godt påskudd for å løfte fram det majestetiske byggverket, selv om de offisielt bruker litt andre år når ting skal jubileres.
Men smak på det: 865 år.
Og for ikke å føre det hele ut i en meningsløs debatt så har jeg registrert at man nå gjerne nevner 1153 som byggeår for kirken. Men 862 år er ikke så lite det heller.
Jeg er så heldig at jeg forholdsvis ofte er i USA. De har sin offisielle historie fra 1776, da 13 kolonier ble til 13 stater som erklærte seg uavhengig. Men egentlig er nasjonen som samlet nasjon, svært mye yngre.
Folk i USA flokker seg rundt «fortidsminner» fra 1950-tallet, og bedrifter lokalt skryter i reklamer og på firmabiler av å «proudly served the community since 1998».
Slikt sett er de 865 årene siden Gjerpen kirke «ble nevnt» første gang i et interessant relieff og et imponerende bakteppe.
Dessuten er det en vakker kirke. Et monumentalt korskirke-bygg som ligger utrolig flott til i krysset mellom Siljanvegen og Håvundvegen.
For ikke lenge siden var jeg i en bisettelse i denne kirken. Og jeg kjente veldig godt hvor «riktig» det var å ha de lange linjene som ramme rundt den siste avskjed med en gammel hedersmann.
Vi leter alle etter en slags mening med tilværelsen. Da gjør det godt å kjenne på at vi er en del av noe som er større enn oss selv. Og om det ikke, på det personlige plan, munner ut i en religiøs erkjennelse, så er det fortsatt linjer tilbake. I dette tilfellet nesten 1000 år tilbake, til folk som maktet å skape ting, med datidens verktøy, kunnskap og byggeteknikk, som jeg tror vi i dag hadde hatt store problemer med å ta etter.
Det er også all grunn, ved en nydelig solnedgang, i skyggen av Gjerpen kirke, å bøye hodet i respekt.