Viser arkivet for mars, 2015

Side tre i TA - torsdag 26. mars 2015

Vårkveld i mars - side tre i TA onsdag 11. mars 2015

Hver eneste dag, hver eneste kveld, så strekker dagen seg. Så strekker lyset seg. Morgenen også. Mer enn fem minutter, hvert døgn, strekker dagslyset seg nå. På en uke snakker vi om mer enn en halvtime lengre dager på denne tiden. Og vi har fått bortimot fem og en halv time lengre dagslys siden vintersolverv ga oss sin dunkle omfavnelse like før jul.
I 15-20 år, jeg er ikke i stand til å huske nøyaktig når vi innførte denne tradisjonen, men for ganske mange år siden, på den andre siden av årstusensskiftet, innførte vi her i TA en tradisjon som jeg fortsatt er stolt av.
En eller annen dag i mars så publiserer vi det ufattelig vare, vakre diktet til Inger Hagerup:
“Vårkveld i mars”.
Diktet er så følsomt, så forsiktig livsbejaende, men likevel også preget av en sårhet, en inderlig antydning til savn, som gjør at det fanger inn stemningen som også gjerne blir forsterket i disse dager.
Om man er preget av savn og ensomhet så er ikke alt dette lyset som flommer inn over landet uproblematisk. Å oppleve noe usedvanlig vakkert, men ikke ha noen å dele opplevelsen med, kan være spesielt vondt for mange.
Det visste Inger Hagerup også mye om. Hennes liv var ikke bare-bare, som det heter, not only-only, som en eller annen oversatte det til.
Inger ble født i april 1905, bare måneder før Norge brøt med Sverige og ble en selvstendig nasjon. Slekten kom fra Sogn og Fjordane, men Inger ble født i Bergen. Imidlertid var det Fredrikstad som ble hennes hjemby store deler av livet. Under krigen måtte hun flykte til Sverige, sammen med sin familie.
Inger hadde et lidenskapelig hjerte som banket på venstresiden, og da tenker jeg ikke bare på den forholdsvis vanlige biologiske innretningen av menneskekroppen, men også politisk. Hun var sosialist og kommunist – på tross av at hun skrev hyldningsdikt til Kong Haakon under krigen, og selv om hun på mange måter ble omfavnet av hele landet for sitt vakre lyriske bidrag til den norske selvforståelsen.
Hun var også harmdirrende opptatt av rettferdighet og stimulerte motstand og kraft gjennom sitt krigsdikt «Austvågøy» som ble skrevet i mars 1941.
75 år etter at krigen brøt ut – og 70 år etter den tok slutt står dette fortsatt som en av de mest kraftfulle angrepene på hele krigens helvete og hyllest av motstandsevnen mot nazistene:

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Lå våre hjerter hamre
det om og om igjen.

La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag:
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden.
Står tusener igjen.

Står tusen andre samlet
I steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
De kuer aldri oss.

Hun var, på to måneder nær, 80 år gammel da hun gikk bort i 1985. Men hennes lyrikk lever videre. Og vårkveld i mars har vi altså, gjennom mange, mange år nå kunne dele med TAs lesere, for å erklære våren for virkelig ankommet og for å markere den fantastiske tiden, den aldeles livsbejaende årstiden som vi nå er på full fart inn i. Nyt den og ta deg tid til å leve.