Viser arkivet for mai, 2015

Side tre i TA - mandag 11. mai 2015

Man får en nesten ubeskrivelig indre glede av å se på det som skjer i naturen nå. Selv om kald vind og beskjedne temperaturer ikke har vært på den rause tilbudssiden så sprenger livet på, det tvinger seg ut i lyset.
Det blir grønt, fargene er så sterke, blomstene står på tå og strekker seg etter solen og ikler seg sine fineste farger for å lokke fram biene.
En herlig sammensmeltning vesentlig mer dirrende erotisk enn da sjenerte lærere i hine hårde dager skulle fortelle om blomster og bier, lett røde i kinnene, som en tilsynelatende overførbar metafor til menneskelig forplantning.
Naturen er ikke plaget av en unødvendig sjenanse i disse dager.

Alt er så sterkt. Alt er så intenst. Alt er så begeistrende i live. Man glemmer nesten hvordan det er fra år til annet. Denne ekstreme følelsen av tilstedeværelse når man kan få nyte naturens ubegrensede raushet i maidagene. Når den blå himmelen, de grønne trærne, de friske vindkastene og den godt fuktede jorda jobber dugnad, overtid og på skift for å skape sommer. Og derfor, blant annet, så kan jeg ikke annet enn å dele litt av dette med deg i dag. Dele noen bilder jeg tok i går og i dagene før det. Egentlig hadde jeg skrevet en lengre sak om krigsoppgjøret mot avisene etter krigen. Om avisene som kom ut med nazi-redaktør, også her lokalt. Om hvorfor mange kunne feire 8. mai med flotte gamle førstesider over hele landet, mens en avis som TA, ikke fikk ut sin første etterkrigsavis før 11. mai. På grunn av nazistenes herjinger, demontering av pressen, forfølgelse av TA-ansatte, urimelig konkurransevridning til fordel for Varden og okkupasjon av TA-huset for unghirden. Men med en helg der farger og vår, mai og liv, ble så sterkt valgte jeg å legge det hele bort. Får heller komme tilbake til den pussigheten i historien en annen gang.

Vi skal ikke glemme fortiden og vi skal være opptatt av framtiden, men akkurat nå, i disse dager, er også nåtiden viktig. Kanskje viktigst.

Alle disse dagene som kommer og går – og er selve livet, for å si det med den svenske dikteren.
Og jeg kjenner det intenst – og har merket det samme hos mange flotte mennesker jeg har snakket med denne helgen:

Jaaaaa, vi elsker dette landet!