Telemarks riviera - del 4

Telemarks riviera - del 3

Telemarks riviera - del 2

Telemarks riviera - del 1

Side tre i TA - tirsdag 9. september

Jakten på Grenlands sjel

I disse dager setter PS14, altså det storslåtte teatersamarbeidet mellom Grenland Friteater og Teater Ibsen, preg på Grenland og nedre Telemark.
Det ganske så spektakulære prosjektet er behørig anmeldt her i TA og i Varden, med terningkast fem i TA. Varden er litt mer kjølig og lunken i omtalen fra Vardens anmelder. Slik jeg oppfatter det så bruker Kari Gisholt i Varden den samme innvendingene som hun har brukt flere ganger om lignende prosjekter. Under tittelen «Svak historie i bunn» så skriver hun om at ting ikke henger sammen.
Henne om det.
Selv om dette er et samarbeidsprosjekt mellom Skien og Porsgrunn og teatrene våre og kvaliteten er preget av de beste folkene begge steder, er det umiskjennelig Friteaterets måte å fortelle på. Bruddstykker og enkle forestillinger som i sum skal formidle et mer omfattende budskap. Blant annet er framstillingen av Menstad-slaget, med svært unge skuespillere, usedvanlig vellykket. Jeg har selv samtalt mye med en som var til stedet der i junidagene 1931, som tenåring, nå avdøde Kåre Byrjall, og ut fra det han sa, synes jeg de har truffet veldig bra med en forfriskende ny måte å fremstille dette slaget på.
Det jeg gjennom noen år – helt fra «Smuglere» og byvandringene i Porsgrunn, har tenkt mye på, er hva som er prosjektet. Prosjektet med stor «P».
Ikke bare med PS14, men med livsverket til gjengen fra Porsgrunn friteater, til Ursin, Vik, Aniksdal, Hannemyr, Eliassen og de andre.
Jeg har kommet til at jeg tror det som driver dem fram er et oppriktig ønske om å definere sjelen og røttene til grenlandsfolk. Et ønske om å definere selve identiteten til folket som har samlet seg rundt livsåren av en elv, eller en fjord, med ulike navn etter hvem du spør.
Grenland består jo av høyst ulike mennesker, med høyst ulik bakgrunn, geografisk og sosialt, som i sum er forankret i det som gjerne kan sies er framveksten av det moderne Norge.
Bønder og industriarbeidere. Rikfolk og fattigfolk. Sjømenn, fiskere og jegere. Innflyttere og omstreifere. Alt vi har i Norge av demografi og typer, har vi i Grenland.
I PS14 dannes opptakten ved PP av noe man gjerne kan si er arven fra den franske revolusjonen i 1789, overgangen til den norske «revolusjonen» i 1814 og altså utviklingen av en fattig trellnasjon underlagt Danmark først, så Sverige, til landet som stadig, og kanskje litt vulgært, omtales som verdens beste og verdens rikeste.
Historien om den klassereisen, kanskje den mest omfattende som en nasjon noensinne har foretatt på kloden, har direkte berøringspunkter med geografiske steder i Grenland. Og elven er viktig. Blant annet som kraftleverandør, handelsåre og transportvei. Gunnar Knudsen og konsesjonslovene, samt hans liberale livsanskuelse. Det handlet ikke bare om å skaffe seg rikdom på Borgestad, men også hva rikdommen ble brukt til.
Eller Menstad-slaget, like i nærheten, som var det siste store og dramatiske oppgjøret mellom arbeidsfolk og overmakt i Norge. Mellom venstreside og høyreside. Det dannet en slags opptakt til kriseforliket i 1935, som på mange måter var starten på en helt nye æra i landet vårt. En helt ny måte å sammen prøve å bygge et nytt samfunn. For da innså sentrale krefter blant arbeidsfolk og rikfolk at selv om mente det motsatte i mange saker, så oppnådde alle mer med samarbeid enn med obstruksjon.
Når PS14 avsluttes med at selve patriarken av tradisjonskultur, Knut Buen spiller opp på majestetisk vis med fela si og den flotte gjennomgangsfiguren, Ellida, reiser oppover i «Telemarken» ved Smiøya i Skien så kan det like gjerne være en historie om hvor vi skal som hvor vi har vært.
I alle fall definerer jeg kampen for distriktene, kampen mot en ødeleggende sentralisering, som kanskje den viktigste verdikampen i Norge i dag. Der det ikke er partigrenser, men geografiske forhold som definerer motpolene. Se bare hvordan partigrensene er utvisket i Tinn der de kjemper sin kamp for Rjukan.
Teaterfolkene i Grenland fortsetter jakten på vår identitet. Det er en jakt som er vel verdt å ta del i. Mennesker trenger å føle seg forankret i noe som er større enn seg selv. Og vi trenger en ballast som hjelper oss når vi lurer på hvor i himmelens navn vi har tenkt oss.

Side tre i TA - torsdag 24. juli 2014

Side tre i TA - tirsdag 8. juli 2014

Side tre i TA - tirsdag 1. juli 2014

Side tre i TA - mandag 23. juni 2014

Side tre i TA - torsdag 5. juni 2014

Side to og tre i TA - fredag 16. mai 2014

Hvorfor er 17. mai blitt den formidable nasjonale festdagen som dagen vitterlig er?
Hvorfor er den tilsynelatende feiringen av en 200 år gammel grunnlov som ble undertegnet i maidagene i 1814 (de lærde strides om det skjedde 16. mai, 17. mai eller til og med 18. mai) blitt til en nasjonal folkefest som nesten er unik i verdenssammenheng?
Årsaken er jeg rimelig sikker på.

Årsaken er at feiringen kom «nedenfra».
Årsaken er at feiringen startet som en ganske krass nasjonal markering mot, ikke Danmark –som grunnloven løsrev oss fra, men Sverige som allerede i november 1814 «overtok» Norge i unionen.

Den nye grunnloven fra 4. november 1814 strøk ordet «uafhængigt» i § 1 som ble erstattet med det litt mindre stolte, men dog viktige ordet «selvstændigt». Men under kongen i Stockholm.

Feiringen startet som en ungdommelig trasspreget markering av de nasjonale verdiene til Norge. På 1820-tallet var det tilløp til privat feiring her og der. Blant annet skrev den dansk-trønderske Matthias Conrad Peterson – i Adresseavisen i 1824 i et innlegg: «Hvor viktig maa ikke Anledningen til saadan en aarlig Fest blive for den tilvoxende Ungdom!».

Også i den vitale sjøfartsbyen Porsgrunn var man svært tidlig ute og markerte 17. mai på 1820-tallet. Fordi feiringen fikk feste mange steder la Kong Carl Johan i Stockholm i 1828 ned forbud mot feiring. Men 17. mai 1829 var det en flokk studenter og andre i Christiania – som, tilsynelatende, hyllet ankomsten til dampskipet «Constitutionen» og ropte «hurra for konstitusjonen» som etter hvert førte til at en stor folkemengde ropte hurra for langt mer enn et tilfeldig dampskip og trosset svenskekongen.

Slik startet det hele nedenfra, ikke via de mektige og rike, som i stor skala, var representert i 1814 på Eidsvoll.

Og dagen har, etterhvert, samlet hele landet i noe som er en svært mektig manifestasjon av de beste sidene ved Norge.

I et moderne samfunn er det slik at mediebransjen og sosiale medier er innrettet på at man fort kan snuble til å tro de samfunnsmessige motsetningene i Norge er større enn de i virkeligheten er.
Radio, fjernsyn og aviser vil ha debatt og gjerne polariserte synspunkt.
På Facebook, twitter og hva nå alle disse stedene heter, er det de små og store kranglene som engasjerer mest, som får folk til å ta tastaturet fatt, gjerne med capslock på, akkompagnert av store mengder utropstegn, slik at ordskiftet oppleves som om folk skriker til hverandre.
Man kan fort gå i fellen og tro at det er slik i Norge.

Det er det ikke.

Sannheten i dette landet er at vi er unormalt enig i svært mye.
Unormalt i forhold til resten av verden.

Vi har et samfunn som er blant de mest klasseløse i verden.
Vi har et samfunn der forskjellene mellom folk har økt mindre enn ellers i Europa.
Vi har et samfunn der folk noen ganger klager over at det er så lite forskjell på partiene at det er vanskelig å skille dem fra hverandre. Hvilket, må man innrømme, først og fremst er et uttrykk for hvor enige de ulike politiske retningene er om det meste.

Når det som i en litt for pengefokusert tid kanskje er vårt viktigste departement, Finansdepartementet, er blitt styrt av ytterste venstre, ved Kristin Halvorsen, via den sindige sosialdemokraten Sigbjørn Johnsen, til det ytterste høyre og Siv Jensen, de senere årene, så har det skjedd uten dramatiske kursendringer.

Både den ene og den andre fløyen justerer og modererer seg ganske kraftig når de kommer innenfor dørene der pengene og prioriteringene i Norge blir foretatt.
Årsaken til at dette skjer er nettopp at man vet at det slett ikke finnes noe folkeflertall i Norge for dramatiske kursendringer i hverken den ene eller andre retningen.
Vi kunne alle, helt sikkert, ønske enkelte ting som ble vektlagt mer, også fra Finansdepartementet, men i all hovedsak, er vi ganske omforent om de lange linjene i landet vårt.

Linjer som selvfølgelig er mye lengre enn de 200 årene siden Eidsvoll i 1814, som har ekstra mye oppmerksomhet akkurat nå.

Norge var et utfattig land for 200 år siden, som gjennom hell og klokskap er blitt et velstands- og velferdssamfunn, nesten uten sidestykke i verden.
Norge ble ikke slik av seg selv. Det var kloke kvinner og menn som både tok belastning og gikk foran, for å bane og bygge vei for oss.

Da er det gledelig å se at fortsatt jubler vår framtid, den oppvoksende slekt, med oppriktig glede for nasjonen, flagget og grunnloven.

Uansett hvordan man snur og vender på det så har vi gode utsikter her i landet. Kun de tyngste pessimistene vil kunne hevde at ting ser spesielt mørkt ut for Norge.
Styrken vår er at vi har et folk som kan og vil, vi har vært heldige fra naturens side og har penger på bok.

Men mye mer enn det så har vi en historie som binder oss sammen, et fellesskap vi kan være stolte av og en nasjon som vi elsker.
Derfor har vi også en framtid vi kan møte med optimisme og glede. Både den nære framtiden, som morgendagens storslåtte feiring, men også det som måtte komme i de 200 neste årene.

Ha en fantastisk 17. mai, Telemark og gratulerer med dagen!

Side tre i TA - lørdag 3. mai 2014

De siste dagene har kameraet vært i aktiv bruk. Makan til vakkert skue som det man finner i Telemark nå skal man lete lenge etter.
Og hvorfor lete når man har det rett foran nesetippen?

Derfor må det jo være det noe av dummeste jeg noensinne har lest, det jeg snublet over som den såkalte filosof og forfatter Lars Fr. H. Svendsen skrev om naturen. For visst kan det være steder, kan det være områder, vær, årstider og tildragelser som gjør at den kontinuerlige forelskelsen i naturen dabber bitte-litt av nå og da, men det motsatte er langt mer vanlig for meg. Det denne Svendsen skrev var:
«Også jeg må medgi at fjorder og snødekkede vidder kan være pene. Men særlig interessante er de ikke. Naturen er simpelthen monoton og banal».

Naturen er banal! Naturen er banal? Og jeg nøler ikke med å si det: Slike filosofer er langt mer banale enn selv den gråeste måsadott en novemberkveld i mitt hode. Jeg måtte jo sjekke fyren litt mer opp og han er professor ved UiB og er også engasjert i tankesmien Civita. Vel, ham om det. Han skal i alle fall ikke få ta naturgleden fra meg.

For selve ordet «vakkert» blir litt smålåtent i disse dager.
Det som har skjedd i naturen de siste to ukene er så overveldende at man har kunstverk i verdensklasse uansett hvor man snur seg.
For oss som liker sterke farger og gjerne setter sterke farger på livet også, så lever vi i en slags tilstand av kontinuerlig visuell fullkommenhet når naturen plutselig eksploderer i en kaskade av liv og farger.

Og siden det oppsiktsvekkende varme været i forrige uke, ble skiftet ut med en forholdsvis kjølig start på mai, så tyder mye på at vi kanskje kan beholde akkurat dette øyeblikket litt lengre enn vanlig. Jeg vet ikke riktig, ennå, hvilke påvirkning dette kan ha på fruktdyrker og andre som fortsatt lever av primærnæringenes edle kunst, håper ikke de kalde nettene fryser i stykker moreller og kirsebær samt annet snadder, men blomstene blir i alle fall ikke ferdig så fort som det så ut til forrige helg. Men siden jeg var inne på en vis mann, som slett ikke sa så mye vist om naturen, så skjønte jeg at jeg måtte bevege meg over til andre siden for å få fram sannheten. Det er fra fulle mannfolk og barn en hører sannheten.

Og kloke kvinner, selvsagt.
Karen Blixen var en som skjønte dette med naturen, enten det var i Danmark eller Afrika. Hun sa det slik:

«Musikk, poesi og naturens egen skjønnhet er uløselig forbundet med kjærligheten selv».

Den knallblå himmelen, det knallgrønne gresset, de fabelaktige hvite fruktblomstene, ja til og med snøkledde fjell i bakgrunnen, gjør at Telemark slett ikke står tilbake for noe, selv Hardanger, i disse dager. Det er her, nå og det er vårt.

Og da må jeg få lov å avslutte med to av versene i
Andreas J. Sandsdalens dikt om god-dagar:
Vakna om morgon og kjenne seg glad
synast at livet er moro å ha.
Rise or seng når soli ho sprett,
kjenne seg svolten og eta seg mett
- Det er god-dagar.

Gange til møte med sol og med dag
puste inn lufti i hungrande drag.
Kjenne kvar einaste tåg i din kropp
dirrar og spelar i levande hopp.
- Det er god-dagar.

Akkurat slik er det, der naturen gjør seg til og lager fest for øyene fra morgen til kveld. Solen står opp før klokken seks og roer seg ikke før langt utpå kvelden – og alt ligger til rette for å…

…ha en god helg, Telemark!

Side tre i TA - onsdag 16. april 2014

Side tre i TA - lørdag 12. april 2014

Side tre i TA - torsdag 13. mars 2014

Å komme hjem til det underet av liv og lys, av sol og vår, av kravlende, struttende livsglede som vi opplever nå er et eventyr. Vi er en måned før fjoråret, som var svært kald og sen.
I fjor 13. mars var den meldte maksimumstemperaturen i Telemark mellom minus 4 og minus 14. Det var store mengder snø og dypfryst landskap.
De tre bildene på siden her er tatt i går.
I en solhelling i Dalsbygda, innenfor Skotfoss, der jeg alltid prøver å møte vårens første tegn.
Det store viser hvor rik og detaljert naturen er.
Det ene forteller hvordan livet strekker seg mot lyset, mens det andre sier noe om hvor blyg og forsiktig blåveisen våger seg fram i dagslyset.
I fjor, midt i april, måtte jeg snu der jeg møtte disse små kunstverkene i går, på grunn av store snømengder.

I kveld har jeg gleden og æren av å holde foredrag om dikteren Alf Haugland i den fantastiske gamle foreningen Kvindernes Læseforening i Porsgrunn.

Selv om Haugland på mange måter var høstens mann, har han også vårdikt med kraft og klem som dette:

Vårdikt

Han var so
god ein heidning
som nokon

men han brann aldri
bråte
på ein sundag

Jeg synes også dette lille diktet går under kategorien vårdikt:

Biosofi 2

Maurane
sit aldri i
møte

dei har nok med å
halde tuva si
i stand
dei

Det er tradisjon på denne siden i TA, tror vi har gjort det årlig i 15 år nå, at vi også formidler Inger Hagerups nydelige «Vårkveld i mars» og en god tradisjon skal ikke forkastes av nymotes krav om stadig å ha noe helt nytt:

Vårkveld i mars

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det, hardt og salt.
Bølger av nederlag og savn,
- Trodde jeg det var borte?

Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.
Noe har våknet. Det svir av seg selv,
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.

Dette kom jeg hjem til etter reise i varmere strøk.

Alt er så lett.
Alt er så lyst.
Alt er så tiltrekkende vart og ekte.
Ikke for å helle hverken malurt i noens beger, men det kan komme tilbakefall. I form av snø og kuldegrader, likevel så åpenbarer naturen seg for oss i disse dager. Som er så magisk at det kan få en «so go ein heidning som nokon» til å bli troende.
I alle fall til litt av hvert…

Side tre i TA - lørdag 15. februar 2014

Side tre i TA - onsdag 12. februar.

Man kan jo saktens begynne å lure, når den siste soldagen var i fjor.
Og ikke bare det, den er ni uker tilbake i tid. Sånn omtrent. Rent vitenskapelig har de litt problemer å måle dette på Meteorologisk institutts automatiske målestasjoner som de har her i fylket, men at det ikke har vært en skikkelig klarværsdag i år var de aldeles klar på da ta.no sjekket dette i forrige uke.
I begynnelsen av desember skal det ha vært en slik dag, om noen husker såpass langt tilbake.
Derfor, blant annet, skvatt jeg nærmest litt til da jeg så noe som til forveksling minte om den store stjernen som kalles sol her en dag. I motlys og delvis tildekket av skodde, men likevel utvetydig en stjerne med utstråling.
Solen er, i gjennomsnitt, 149.6 millioner kilometer fra jorden.
Men i øyeblikk føles det som det er noen millioner kilometer ekstra til den velsignede klumpen av varm plasma. Vi snakker om en diameter på omtrent 1.392.000 km med en temperatur på omtrent 5505 celsius. Og da menes det nok ikke «i skyggen».
Men skygge har det vært mye av i det siste. Nedbør, mørke, og skodde.
Det var nesten som mine drøye 20 år i Telemark var blåst bort og de foregående 30 årene i Bergen var det eneste jeg hadde i kofferten.
I alle fall har jeg nok ikke opplevd en mer sammenhengende periode med fravær av godvær, uvær har det i grunn ikke vært så mye av, men fravær av vanlig østlandsk godvær på mine år her i Telemark.
Jeg våger nesten ikke å si det, men jeg synes at en frisk gåtur i regnvær som pisker en litt i fjeset kan være helt ok. Ja, nydelig.
Men, kjære sol:
Hvem som fornærmet deg vet ikke jeg, om du er snurt for et eller annet så beklager jeg det, men det får jo være måte på.
Velkommen tilbake er du i alle fall…

Side tre i TA - torsdag 6. februar 2014

Side tre i TA - onsdag 8. januar 2014

Side tre i TA - lørdag 21. desember 2013

Side tre i TA - tirsdag 26. november 2013

Jeg tenkte på det da jeg gikk meg en fin-fin tur søndag. Jeg har gått mye på kryss og tvers i Vestmarka eller Gulsetmarka, men sjelden akkurat der jeg gikk nå sist. Jeg gikk ned til Skotfoss, Kleiva eller Skotfosskleiva som det vel heter nå og opp igjen den ganske bratte stigningen til Fantekjerringkollen.

  • For noen år siden, da mine eldste barn var mindre, sånn «mååååå vi være med ut på søndagstur???»-alder så nektet de og fant på de mest fantasirike sykdommer og skavanker for å slippe. Og når jeg likevel truet dem med ut så var det ikke måte på hvilken barnemishandler jeg var; da ble barnevernet, FNs barnekonvensjon og vel så det trukket inn for å slippe.
  • Nå er de to eldste voksne. Han ene jobber og studerer i Bodø og farter rundt på de eventyrlige fjellene i Nordland fylke til den store gullmedaljen. Hun andre bor i Bergen og legger stadig ut bilder på sosiale medier fra fjellturer i området, der hun truer sin vettskremte australske kjæreste ut på skitur.
    Jeg liker å innbille meg at de frøene som jeg sådde da de var små, om gleden ved å komme seg ut i naturen, nå endelig har begynt å spire.
  • På «Fantekjerringen» hin dagen traff jeg to jenter som absolutt ikke kunne forveksles med fantekjerringer. De skinte om kapp med solen som hadde strammet seg opp og hevet seg til det beste den klarer i slutten av november. Jentene laget bål og bakte brød på bålet, preget av et sprudlende humør og en naturglede man skal lete lenge etter.
    Man kunne ikke annet enn å glede seg med de to da de endelig fikk liv i bålet og fant fram den medbrakte deigen som skulle steikes til en avansert brødrett med både skinke og annet snadder, om jeg forsto de kulinariske diskusjonene riktig.
    Gleden ved å ta i bruk naturen er enorm. Alle må finne sin måte å få det til på. Noen bruker skogsturen som en treningsøkt. Andre som en fin familiesamling. En ramme rundt søndagskaffen. Alt har sine kvaliteter.
  • Men nå i november når det nesten blir mørkt før det blir skikkelig lyst har den en magisk virkning både på sinn og skinn, både på humør og helse, å komme seg ut og opp, se skikkelig dagslys. Kanskje til og med kjenne antydninger til varme fra solens stadig blekere stråler.
  • Og slik vi har hatt det i høst med den ene fantastiske helgen etter den andre, mildt og bart og solrikt, så kan jeg ikke la være å promotere nettopp dette høyst og tydelig.
    For i tillegg til å svette ut litt pinnekjøttfett og en akevittskvett, så er vi nok enda bedre stilt, fra naturen, her i Telemark enn de aller, aller fleste.
    Om det nå er stiene ute i skjærgården som blir et bedre og bedre tilbud, det er snømuligheten på høyfjellet vårt som vi har så mye av, eller det er alt vi har her i umiddelbar nærhet i Grenland, umiddelbar nærhet til 110 000 mennesker: Det er nydelige omgivelser.
  • Og for dem som har unger i den alderen som jeg nevnte tidligere, så blir de også mindre og mindre sur, sånn litt etter litt. Selv det lysner med årene om man bare kommer seg ut på tur.

Side tre i TA - mandag 18. november 2013